“San Francisco itself is art,
above all literary art. Every block is a short story, every hill a novel. Every
home a poem, every dweller within immortal. That is the whole truth.” -William Saroyan
Ingenting føles mer riktig enn å traske ut fra en
varm flyplass, litt sliten etter en lang reise, og litt sulten etter
middelmådig flymat, enn lukten av utlandet. Lukten av nye eventyr, og dager i
siktet som er fylt til randen av det vi elsker: eventyr. På denne turen slo det
meg, det lukter tobakk. Men likevel, dette forblir min lukt av utlandet. Vi
reiser for å oppleve eventyr, for å kunne krysse en til by av på listen, for å
kunne si når vi blir gamle: ”der var jeg”, og fortelle våre oldebarn om hvordan
verden var når vi var unge. Hva er vel ikke livet uten ting å se tilbake på, minner, og ting å glede seg over, ting å oppleve. Jeg er veldig takknemlig for alle
plassene jeg har sitt og opplevd, og gleder meg utrolig til alle de plassene
som jeg skal se i fremtiden. Men nå, målet med dette blogginnlegget: San
Francisco!!
San Francisco, ”The City by the Bay”, ”Paris of the
West”, ”The Golden City”, byen har mange kallenavn, og alle kan beskriver byen
på sin måte. Innbyggerne kaller den bare for ”The City”, som vel egentlig er
enklest. Hvordan skal man begynne å beskrive en by som dette. Den er ikke som
New York, heller ikke som Paris, og ikke som noen av de andre byene jeg har
vært i. Den er rett og slett noe for seg selv. San Francisco, med bratte bakker
opp, og bratte bakker ned, høye hus som ligger tett i tett, byggefelter i bakker som er så bratte at veiene går i sikksakk, fordi biler på 20-tallet
ikke klarte å kjøre der. San Francisco er kjent for all sin tåke, sitt gamle
fengsel; Alcatraz og ikke minst, de utallige jordskjelvene. To uker før vi
reiste ble det målt et jordskjelv på 6,9 i styrke. San Francisco er imidlertid
så godt sikret for jordskjelv, at de nært sett skal tåle alt. Nesten annenhver
dag er det jordskjelv i byen, da byen ligger rett over to kontinentalplater.
Vi reiste med KLM til Los Angeles onsdag 12.mars.
Turen tok omkring 10 timer, som for det meste ble brukt til å se film, se ut
vinduet, og å spise flymat, (som forresten var bedre enn vanlig). I Los Angeles
reiste vi videre med Delta til siste destinasjon, og mål for turen; San
Francisco. Her skulle vi nå tilbringe de neste 4 nettene, før vi skulle ta den
lange veien hjem igjen. 23 grader, strålende sol og ingen tåke. Perfekt vilkår
for noen fine dager. Døgnville som vi var, (8 timers tidsforskjell), sovnet vi
rask samme dag, men våknet raske og utkvilte kl. 5.30 neste morgen.
 |
| Byen våkner |
Den første dagen brukte vi til seightseeing. Gjøre
de typiske turisttingene, og ta de obligatoriske ”vi-var-her”-bildene, som
kanskje noen synes er ekstremt kjedelige, mens jeg er ganske glad i. Jeg liker
å se hva som er spesielt med byene jeg besøker, og ikke bare se innsiden av
prøverom og butikker, selv om det er billig i USA. Jeg må innrømme det ble litt
titting i butikkene også, men alt til sin tid.
San Francisco har mye å by på, og vi startet med å
spise frokost på en typisk amerikansk Diner, der vi fikk bacon, egg, toast,
hashbrown, appelsin juice og kaffe. Alt en måtte ønske til en god amerikansk
frokost. Etterpå var det tid for å teste ut byens bevegelige antikvitet. San
Francisco er kjent for sine berømte Cable Cars. Det er tross alt ikke
orginalene som kjører rundt i byen, men det ser slik ut. Disse ble laget til
byen da hestene ble for dyre i drift til å frakte folk og fe opp og ned de
bratte bakkene i byen. I tillegg var det flere hester som ikke klarte å dra
lasset, og falt ned bakken, og i sin død. Det som er spesielt med
trikkesystemet i San Francisco er at de kobler seg på en kabel nede i bakken,
som vognen blir dratt opp bakkene med. I kryss må de sleppe kabelen, og slik
fungerer det. Kabelen stopper aldri, og vognene kan kun bevege seg ved å koble
seg på denne. Utviklingen av banen starter i 1870. På disse vognene kan man
sitte ute, sitte inne, stå inne eller det som er mest spennende, henge på
utsiden. Dette fikk Sebastian prøvd ved en anledning. I dag er de gamle vognene
som går på dette transportnettet for det meste forbehold turister. Køene kan
være lange, og avgangene sjeldne, uansett klarte vi å få med oss et par turer
over fjelltoppene som preger byen.
Lombard Street, kjent for å være verdens mest
svingete vei, selv om dette ikke er sant. Den er vertfall verdens mest kjente
svingete vei. Kanskje vanskelig å skille forskjellen. På 1920-tallet var dette
en bakke som var alt for bratt for biler å kjøre, og resultatet ble en svingete
vei, med åtte hårnålssvinger, og en turistattraksjon, og et kjent motiv av
byen.
Neste stopp på listen er Chinatown. Verdens største
Chinatown utenfor Asia, og den første til å komme i Nord-Amerika. Her fant vi
ut at vi ikke trengte å kjøpe suvenirer når vi var på besøk i Asia, da de
solgte akkurat de samme tingene her. Kanskje de har handlet på samme plass som
oss, hvem vet? Vi fikk uansett med oss følelsen av Asia, luktene, inntrykkene
og ikke minst menneskene. Asia er nesten blitt vårt ”andre hjem”, der ute i den
store verden.
Til slutt, dagens siste stopp; ”The Pastel Painted
Ladies”. Byens mest kjente postkortmotiv. Her, i enden av Alamo Square Park kan
man sitte i gresset å se ut over byen, nyte freden fra parken, varme seg fra
sola som skinner, se på alle menneskene som springer forbi, vifte litt med
tærne i det grønne gresset, høre på fuglene som synger, mens de fem fine damene
(husene), alle kledd i nydelige pastellfarger, står pent på rekke i forkant av
utsikten. Jeg tror ikke husene er kjente for mer en å være byens mest brukte
postkortmotiv, men du for et motiv, og ikke minst, for et symbol på San
Francisco.
Dag to, og dagen for å reise til fengselet.
Alcatraz. Øyen har blitt brukt til litt av hvert før det ble fengsel, både
militær aktivitet og annet. Fengselet som vi kjenner på øya i dag ble åpnet som et føderalt fengsel i 1934, og var dette
frem til år 1963. Fengselet ble benyttet som et høysikkerhetsfengsel, og huset
noen av Amerikas farligste menn gjennom tidene. Selv om ”The Rock”, kallenavnet
på øya, ikke ligger langt fra San Francisco, er rømningsmulighetene veldig
vanskelige. Vannet rundt er iskaldt, og full av sterke strømmer. Selv om det er
gjort flere rømningsførsøk på øya, er det ikke kjent om noen som var vellykket.
Det er likevel noen fanger som aldri ble funnet igjen. Enten endte det med død
i fluktforsøket, eller så har de levd en plass som ingen vet om. Hvem vet?
 |
Heldigvis fikk jeg være med båten tilbake å gå på Johnny Rockets |
 |
| Johnny Rockets! One and only!!! |
 |
| Apples hovedkontor i San Jose |
 |
| Twin Peaks |
 |
| Golden Gate Bridge |
Dag 3, også siste hele dagen i byen. Nå var det
endelig tid for shopping. Vi hadde ikke shoppet noe særlig før nå, men litt
shopping er alltid kjekt. Vertfall i et så billig land som USA, der man får mye
for pengene. Det ble litt dilldall på begge, noe nødvendigheter og andre ikke
fullt så nødvendigheter. Vi tilbrakte også tid på Fishermans Warf. Dette er i
disse dager en kjent turistattraksjon, og veldig tilpasset turister. Består for
det meste av butikker, resturanter og muligheter for å kjøpe sjømat, være med
på ulike cruise på fjorden. Vi fikk også hilse på Sjøløvene som bor her langt
kysten av byen. Vi har forresten fått en ny favoritt på matfronten som er verdt
å nevne: The Cheesecake Factory, som har noen utrolige ostekaker. Vell å merke
er de stooore, og umulige å spise opp, men gode, det er de!
Hjemreise. Alltid trist. Jeg vil alltid være noen
dager til, og helst aldri reise hjem. Jeg har funnet ut at det ikke er slik ting
fungerer, og man må hjem når man må hjem! Flyet til Amsterdam gikk midt på
dagen fra byen, så den andre halvdelen av dagen brukte vi til å gå opp Nob
Hill, den høyeste toppen i byen. Vi fant også frem til Cable Car Museet, hvor
de eldste vognene stod utstillt. Det er også her alle kablene til banen blir
drevet fra. Mye bråk og varme, men veldig fascinerende.
Guro
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar