Verdens mest ensomme øy; Påskeøya

Det hele startet med en drøm om å besøke Påskeøya, skue ut over moaier som har falt, og noen som har reist seg igjen. En drøm om å vandre i Thor Heyerdahls fotspor, og ikke minst se hvor eventyret hans har funnet sted. Thor Heyerdahl reiste til Påskeøya i 1955, hvor han tilbragte nesten ett år. Før vi reiste skrev jeg ett innlegg om Thor Heyerdahl og hans ekspedisjon. Les det gjerne her. Heyerdahl har vært med å fokusert lyset på Påskeøya, han har forsket, gravd og lært, og ikke minst gitt denne kunnskapen videre til oss, og til de som ønsker å lære. Han har inspirert meg.

Verdenskart som viser Påskeøyas beliggenhet (rød pil), 3515 km fra Chiles kystlinje.

Til inspirasjon: Thor Heyerdahl på Påskeøya, ved steinbrudddet Ranu Raraku

Hva vet vi egentlig om Påskeøya? Verdens mest isolerte og ensomme øy. Vi vet den ligger i Stillehavet, 3515 km vest fra nærmeste fastland; Chile, og 2075 km fra nærmeste befolkede land; Pitcarn. Øya er ikke bare kjent fordi den er verdens mest isolerte øy, men her finner man de kjente statuene moai. Moai er det lokale navnet for statue. Vi vet at det er 887 statuer på øya. De største og fineste står fremdeles i steinbruddet, Rano Raraku, hvor de lokale innbyggerne laget statuene i årene 1250-1500. Flere hundre statuer har funnet veien ut til kysten, og ble satt opp på opphøyninger av stein som man kaller en ahu. Vi vet mye om Påskeøya; vi vet hvor de laget statuene, hvor de laget hattene. Vi vet når de ble laget og hvordan de hogget dem ut. Vi vet hvordan innbyggerne bodde og hvordan de dyrket og laget mat. Det vi ikke vet er hvordan de flyttet statuene. Rapanuiene, som er den lokale befolkningen, flyttet statuene sine rundt omkring på hele øya. Plasserte de oppå ahuer, og i tillegg plasserte en hatt på flere tonn på toppen av hodet. Påskeøya er fremdeles full av mysterier og består for det meste kun av teorier og flere ubesvarte spørsmål.

Forskere fra alle deler av verden har komt her for å bli den som finner svarene. Svarene på hvordan statuene har tatt vegen ut til havet. Noen har sett på satellittbilder. Andre har forsøkt å dratt og flyttet på kjempestatuene. Uansett hvor mye de forsøker, sitter de fortsatt igjen med kun en teori om hva som kanskje kan ha skjedd. Jeg liker at det er et mysterie. Hvorfor skal vi vite? Stemningen på Påskeøya er preget av uvissheten og mysteriet, og jeg synes det er en fin ting. Kanskje det ikke er meningen av vi skal vite. La fortiden ha sine hemmeligheter.

Vi ankom Påskeøya to dager forsinket, men det viktigste var at vi kom frem. Jeg har drømt om denne dagen helt siden vi bestemte at vi skulle reise. Jeg har lest og sitt bilder og forestilt meg hvordan ting var. For hva skal du forvente når du reiser til andre siden av jorden, til en isolert øy, midt i Stillehavet? Jeg ble paff når jeg så på kartet over hvor langt vekke jeg var. Påskeøya var mer slitt og forfallen enn jeg hadde sitt for meg. Husene og bygningene var medtatt, og bar preg over at man ikke brydde seg så mye om hvordan ting så ut. Materialer og utstyr må reise i 10 dager med båt for å komme frem, eller lastes opp på fly, som ikke bare vil ta tid men også koste noen dollar. For å få varer til øya vil man altså måtte bruke både mye tid, men også mye penger, som begge deler er begrensede ressurser.  Det virker som om øya er preget av en ”vi-tar-det-vi-har”- og ”det-er-godt-nok”-holdning.

Alle innbyggerne bor i et område som heter Hanga Roa som er sentrum eller byen på øya (se kart over). Det bor 7000 mennesker her fast. Omkring halvparten er fra Chile, og flere er fra andre steder i verden. Befolkningen på øya har steget kraftig de siste årene, og er preget av tilflytting. Vi ble fortalt at det var lettere å tjene penger her enn på fastlandet i Santiago, hovedstaden i Chile.

På flyet, på vei ut til Påskeøya. Det eneste landet i siktet. 

Vel fremme på Påskeøya, også glad for at letting, landing og flying gikk såpass bra.

Transit? På Påskeøya? Ja, til Tahiti. 

Vi hadde bestilt hele oppholdet vårt, både overnatting og turer, av en kjempekoselig fyr, Marc, som kom fra New Zealand, og hadde bosatt seg her med sin kone som var fra Påskeøya. Vi ble tatt godt imot på flyplassen med smykker av strandskjell.  Dette er visstnok en tradisjon her på øya, og rundt oss kunne vi se andre med samme smykker eller kranser av blomster, slik de har på Hawaii. Vi skulle bo i hytta til Marc, som han hadde i hagen. Hotellene på Påskeøya er så som så. Flere er veldig medtatt og du betaler mye mer enn du får. Det er også noen luksushoteller som imidlertid koster skjorta og litt mer. Det vi fikk var veldig praktisk og Marc var veldig hjelpfull med de vi trengte, både av praktiske ting, råd og tips. Siden vi kom forsinket til Påskeøya, og hadde allerede planlagt forskjellige turer vi skulle være med på, ble det litt endringer. Dagen vi kom fikk vi være med på siste halvdel av en tur, vi tok så en hel tur dagen etter og så en halv tur igjen. Totalt fikk vi 2 dager med guidet tur på øya, slik som vi hadde planlagt.

Når vi kom reiste vi til hytta for å skifte litt sko og gjør oss klar, så var det rett i bilen for å kjøre ut å se på de berømte moaiene og annet øya har å by på. Her på øya kjører alle firehjuls trekkere. Når det regner kan det bli ganske vanskelig å komme seg fremover hvis ikke. Noen av veiene har asfalt og noen har belegningsstein, men resten av øya har ”dirt-roads” som de sa her. Strengt tatt, sorpe eller moll veier som nesten blir ukjørlige når det regner. Vi kom akkurat for sent til å få med oss regnbøyen som var dagen iforvegen, og bakken opp til Marc var et eneste surpehull. Heldigvis tørket det ut etter hvert, og var kjørbart når vi fikk oss leiebil. 

Første stopp var Tahai. Dette er en restaurert arkoelogisk område, som ble resaurert i 1974. Her finner man tre ahuer (opphøyning/plattform som statuene står på). Ahuene blir også brukt til gravplasser, som også er tilfelle her. Dette var vårt første møte med moaiene, og et imponerende syn. Man tror at moaiene er representasjoner av forfedrene til rapanuene, og at de er laget for å beskytte de levende og gi gode krefter. Det er også derfor de fleste moainene står vendt med ansiktet inn mot land og ikke ut mot havet. De er ikke beregnet for å skremme uvedkommende, men for å beskytte og gi gode krefter til innbyggerne. 

Påskeøya er en vulkansk øy, og har blitt dannet av tre vulkaner med utbrudd i forskjellig tid. På vulkanske øyer er det vanlig at det danner seg grotter og såkalla ”lava tubes”, eller lavatunneler på norsk. Dette er ganger under jorden som er et resultat av at lavaen på utsiden stivner og den flytende lavaen på innsiden får renne ut og danner et hulrom. Disse hulene på øya ble mye brukt til å leve, samle vann, plante grønnsaker og ikke minst gjemme seg fra inntrengere. Det sies at det finnes mange slike huler og grotter som er tapt i dag, og som har mange skatter fra fortiden. De er tapt på grunn av at man ikke lenger kan finne inngangene. Hulene var ofte familiehemmeligheter, og inngangene var derfor bare kjent for et fåtall, ved at siste familiemedlem med denne kunnskapen døde ville også grottene bli tapt. Aba te Pahu er et av de største tunnel-kompleksene på øya, og strekker seg flere kilometer under bakken. Vi fikk imidlertid bare se en liten bit, da mye av grotten er fylt med vann. Uansett, veldig spennende.

Ahu Akivi er vårt neset stopp, og er det eneste området på øya hvor statuene står vendt ut mot havet. Man tror at disse syv statuene er ment å representere de første syv oppdagerne som kom til øya.

For rapanuiene var det ikke nok å bare lage store statuer å plassere rundt på øya. På et senere tidspunkt fant de ut at de ville lage såkalte ”hatter” til statuene. Det er ulike teorier om hva disse hattene er eller hva som er deres betydning. Noen tror det er håret som de har satt opp i en hale, andre mener det er hatter. Det blir sagt at når forskere og sjømenn kom i land på Påskeøya var de lokale innbyggerne ekstremt opptatt av hatter, og det første som ble stelt fra gjestene var hattene. Hatter hadde en stor betydning for de lokale, og de hadde alltid noe på hode. Dette kan også ha hatt  betydning for at de etter hvert plasserte hatter på statuene sine. Dette er imidlertid et tilskudd til statuene som kom i senere tid, og ikke noe som de tidligste statuene hadde. Vi besøkte området hvor de hugget ut hattene. Dette er i den ene vulkanen som har en mer rødlig farge på stenen. Dette kan vi også se på statuene rundt på øya, at hattene og statuene er laget av to forskjellige typer stener, og derfor også av to forskjellige fjell. Dette området er kalle Puna Pau, den såkalla ”hattefabrikken”.

De berømte "hattene", noen som ikke har komt seg fra stenbruddet og ut til moaiene på kysten

Fjellsiden som "hattene" ble hugget ut i

Vinapu – vårt siste stopp for dagen. Her finner man noe av det fineste murverket på øya, og etter at vi har vært i Peru og sett på murverket der, skjønner vi hvorfor en av teoriene til Thor Heyerdahl var at rapanuiene originalt stammet fra Peru. Man ser hvordan stenene er bygget opp på samme måte som i Peru, med hjørner og kanter som passer perfekt i hverandre. De fleste andre forskere mener imidlertid at rapanuiene ikke stammer fra Peru, og at dette kun er en tilfeldighet at byggemåten er lik. Dette området er ikke restaurer som noen av de andre områdene vi har besøkt. Dette betyr at moaiene ligger på bakken, slik som de fleste gjorde før restaureringen startet.

Jeg og en hatt! Tenk hvor mye denne veier, og den har vært på toppen av en moai. 

Dag 2 ble vi hentet av en av turguidene til Marc opp ved hytten vår. Dette er den turen jeg hadde gledet meg mest til, og vi skal blant annet stoppe ved det berømte steinbruddet hvor alle statuene ble laget. Her finner vi også noen av de største statuene som aldri kom seg ut av bruddet og ut til kysten.

Vi kjører opp langs kysten og over alt kan vi se ahuer. Dette er som nevnt tidligere plattformene eller opphøyningene som ble bygget og som de etterpå plasserte moaiene på. Vi kan også se ulike moaier liggende i terrenget. Noen som har veltet fra ahuen sin, men andre som ligger tilfeldig rund omkring. Dette er nok moaier som aldri kom seg ut til kysten. Enten fordi di veltet på veien, eller fordi de var på vei ut når borgerkrigen startet, og løpet ble aldri fullført. Vårt første stopp er ved Akahanga, hvor man får et innblikk i hvordan rapanuiene levde, og vi får også se en hule hvor det er ulike tegninger på veggene. Inni denne hulen bodde rapanuiene, og her laget de mat og søkte ly. Det også ulike ahuer og moaier som alle er veltet. Dette er altså et område som ikke er restaurert. Man tror at øya var delt inn i ulike områder for de ulike familiene eller stammene, og hver gruppe hadde hver sine områder med ahuer og moaier, og områder for ofring og sermonier. Det er derfor man finner så mange slike områder på mange ulike plasser rundt omkring på øya.

Langs hele kysten kan vi finne ahuer og moaier som ligger veltet som dette. 

Typisk kystlandskap på Påskeøya. Sebastian på tur med guiden vår, Larry, som var fra Australia. 

Ranu Raraku – fødestedet til moaiene. For mange er dette det mest eksepsjonelle området på øya, også det området jeg hadde gledet meg mest til å se. Her finner man statuer i alle faser av uthugging. Noen er nærmest ferdige, andre ser man kun konturene av i fjellet. Når rapanuiene skulle bygge statuene, laget de statuene ferdige på oversiden for så å hugge de løs i ryggen. Ryggen ville derfor ikke se fin ut enda, og de flytte statuene ned i hull i bakken for å lage ferdig ryggen og andre detaljer som trengtes, før de så flyttet statuene videre på sin ferd ut mot kysten. Når steinbruddet ble forlatt var det mange moaier i arbeid, og det er også derfor man finner de fleste stående nedgravet i bakken. Dette er ikke fordi de gravde de ned, men fordi hullene hvor de laget dem i er fylt opp over årenes løp med grus og sand og det som er. Det er blitt gjort utgravinger av flere av disse statuene for å se, måle og lære. De har imidlertid gravd igjen for å bevare statuene. Noen av statuene er så store som 22 meter høye, og det er bare 1/3 som er over bakken. Etter hver som forholdene på øya ble dårligere, avlingene ble små og alle trærne var hogget ned, ble behovet for gode krefter større, og teoriene sier at rapanuiene trodde at hvis de laget statuene større og finere ville det også bety bedre forhold på øya. Dette er imidlertid bare teorier på hvorfor statuene rask ble større og høyere, og hvorfor det ble laget så mange. De største statuene fant ikke veien ut til kysten da borgerkrigen satt en stopper for dette. Det er også i denne perioden man tror at rapanuiene selv veltet statuene. Kanskje de innså at statuene hadde ødelagt øya, da det var et resultat av at man hadde hogget ned alle trærne, og at man brukte all arbeidskraft på å bygge statuer og ingenting til å dyrke jorden og holde øya levedyktig. Kanskje de innså etter hvert at moaiene ikke bragte lykke og gode krefter over øya. Rapanuiene var også på et tidspunkt i ferd med å utrydde seg selv, og man telte på ett tidspunkt kun 100 rapanuier. På det meste tror man at det har vært 15 000 innbyggere på øya. Det er også teorier om kannibalisme som et resultat av hungersnød og et instinkt om å overleve.

Her er vi på innsiden av vulkanen ved Ranu Raraku, her kan vi også finne moaier klare for å transporteres over fjellknausen og ned fjellsiden på andre siden og ut mot kysten. Vi kan bare forestille oss det tunge arbeidet. 

Utsikt ned mot Tongariki, som er vårt näste stopp.

Bilde lånt fra internett. Her viser de hvordan rapanuiene laget terrasser i terrenget for å fullføre statuene på baksiden før de flyttet de fremover og videre ut mot kysten. Her kan vi også se hvor store statuene var, og hvordan kun ansiktet og skuldre stikker over bakken. 

Neste stopp; Tongariki. Det mest fantastiske restaurerte området på øya, etter min mening. 15 av de største maoiene står oppreist og skuer innover mot land. Det er en gang stått 17 statuer her, men som et resultat av en tsunami for veldig lenge siden, er noen fremdeles å finne på bakken. Den største statuen som står oppreist, står her, den er 18 meter høy. Det finnes en statue til på kysten av øya som er høyere, men den ligger på bakken, og er delt i to. Det er imidlertid planer om å reise den en dag. Alle statuene her har også en gang hatt hatter, i dag er det kun en av moaiene som har hatt.

Vi liker å leke moaier, spiller ingen rolle om de står eller ligger. Her er Sebastian i aksjon.

Vi fullfører rekken, nå er det endelig 17 moaier som det orginalt var på denne ahuen. (Igjen, vi liker å leke moaier)

Anakena Beach, også siste stopp for dagen. Her spiste vi lunsj, og slappet av ved lyden av stillehavet som bølget seg inn over sandstranden og lyden av palmesus. Det var akkurat her Thor Heyerdahl campet i ett år, og det e fascinerende å tenke på. I 1955 når Heyerdahl var her var det ikke noen palmer som stod her, da alle palmene er plantet etter den tid. Øya var helt bare for trær for 60 år siden. Heyerdahl prøvde også å reise en statuene ved hjelp av de lokale innbyggerne. Dette statuen står her på stranden på en opphøyning. Vi kan bare forestille oss hvilket arbeid og hvilket liv som utspillet seg her, foran våre føtter. I dag er stranden preget av noen soleglade turister, som soler seg selv om det egentlig er litt for kaldt, og vi finner også to strandkiosker, som selger litt enkel strandmat. Selvfølgelig er også de lokale suvenir bodene plassert her, da det er viktig å få med oss vår egen moai til å ha hjemme.

Moaien som Thor Heyerdahl og de lokale reiste under hans ekspedisjon i 1955.

Det er søndag, og dag 3 for oss her på øya. Vi skal ut og utforske siste rest med guiden og husverten vår Marc. Første stoppested er Ana Kai Tangata. Dette er nok en hule i fjellsiden på kysten av øya. Marc nektet å bli med inn i hulen, fordi den blir påvirket av vibrasjoner fra flyplassen, og man forventer at den skal kollapse en dag. Vi torde imidlertid å stikke hodene såvidt inn i hulen å kikke på maleriene der, og ikke minst, en fantastisk utsikt ut mot havet. Kystlandskapet er preget av den vulkanske aktiviteteten som har dannet øya. Klippene er skarpe og bratte, og det er blitt dannet ulike hulrom og ganger i fjellsiden. Når man i tillegg får kraftige bølger og havet er på sitt beste, blir effekten enorm. 

Her kan man se inngangen til hulen som ligger helt ved havkanten.

Utsikten fra hulen.

Neste stopp, Rano Kau, en vulkan med et 200 meter dypt krater i midten. Her har det i årenes lø samlet seg regnvann, og har derfor et lite vann i midten. Her fra toppen har man også den beste utsikten over øya. Man kan skue de andre to vulkanene samt hele den lille landsbyen Hanga Roa, hvor alle menneskene bor. 

Turguider skal alltid ha oss til å hoppe, så her er ett hoppebilde. I bakgrunnen kan du se Hanga Roa og hvordan terrenger på Påskeøya utfolder seg. 

Ved siden av vulkanen, her oppe på fjellet, kan vi også finne en seremoniell landsby, som ble brukt på 18. og 19. århundre. Her ble det praktisert en potisk konkurranse kalla "Birdman". Lederen til som vandt konkurransen ville bli den lederen for det neste året på øya. Konkurransen gikk ut på å fange et spesifiesert type fugleegg. Man måtte klatre ned klippeveggene og svømme ut til noen holmer på utsiden av øya for å finne egget. Det kan diskuteres om det var en god til å bli leder, da rollen gikk ut på å bo for seg selv, isolert fra resten av øya i et lite hus i stenbruddet, Ranu Raraku. Kona fikk ikke lederen se før det hadde gåt vertfall 4 måneder. Likevell gjaldt det å vinne denne konkurransen. Tydeligvis handler det om makt og politikk. 

Holmene som deltakeren måtte svømme ut til. 

Husene/bygningene som deltakere og tilskuere oppholdt seg i under konkurransen. 

Vi var nå ferdige med de organiserte turene vi hadde meldt oss på, og vi ville nå utforske litt for oss selv. Vi leide oss en slitt liten bil for å ha mulighet til å komme oss der vi ville. Selv om det er en liten øy, er avstandene store, og det vil ikke være mulig å se øya uten hjelp av kjøretøy. Det viser seg at det ikke er bilforsikringer her på øya, så det gjelder å kjøre varsomt. I tillegg leveres bilen med 1/4 tank, noe vi fant ut når vi skulle ta turen til Anakena Beach. Halveis fant vi ut at bilen ikke kom med full tank, og eneste bensinstasjon ligger i Hanga Roa. Vi satset på at det ville holde, og heldigvis gjord det. Vi fikk imidlertid fyllt litt bensin etterpå. Ved Anakena Beach finner vi øyas palmer. En gang var hele øya dekket av palmeskog. Gjennom generasjoner er imidlertid skogen blitt hugget ned, og øya stod igjen uten et eneste tre. Palmer og mange av de andre plantene som vi finner på øya i dag er blitt plantet de siste 20-30 årene. Når Heyerdahl tok seg inn her på Anakena Beach, var det ikke en eneste palme å skue. 

På øya kommer det ett daglig fly fra Santiago, Chile. Som engasjert spotter (Sebastian), var det viktig å få tatt et bilde av dette flyet. Vi hadde en dag, og ett førsøk på å gjøre dette til det beste bildet som mulig. Dette stod på programmet den siste dagen vår her på øya. Vi brukte imidlertid litt tid på å lete opp de beste plassene å stå, øve på å springe inn og ut av bilen raskest mulig, og jeg som engasert samboer til en enda engasjert spotter prøvde mitt beste å ta del i prosessen. Mine ideer og forslag, fantasifulle nok, ble ikke alltid like godt mottatt. Likevell fikk jeg han til å klatre opp i et tre, så da er jeg fornøy. Sebastian klarte å ta et kjempefint bilde av det daglige flyet som kom den dagen, og etter hvert vil det bli å finne på nettet. Direkte link vil komme, når det er tilgjengelig. Etterpå feiret vi med øyas beste iskrem. Vi gikk også på kafe, kjøpte noen av de obligatoriske suvenirene, og tok turen ned til kysten for å se vår siste solnedgang på denne siden av jordkloden med moaier i forgrunnen.

Hytta i hagen til Marc, hvor vi bodde under vårt opphold på Påskeøya

Jeg har drømt lenge om denne plassen, likevell, etter 3 dager blir man utrolig lettet over at man kan sette seg i et flysete og ta turen bort herifra.  Uheldigvis ble flyet vårt litt forsinket, og jeg begynte å bli utålmodig og engstelig om jeg ikke fikk forlate øya denne dagen. Heldigvis kom vi oss avgårde en liten stund etter. Det er ikke til å legge sjul på at man føler seg isolert, og merker (kun av 3 dager) at havet oppsluker øya og hele tilværelsen. Man føler seg hjelpeløs og fri på samme gang. Jeg er heldig som kan reise herifra, andre har kanskje ikke råd eller mulighet, og er her i mange år i strekk uten å se annet land. Likevell vil alltid Påskeøya ha en spesiell plass i mitt hjerte. Påskeøya, vulkaner, maoier og groter, det hele i Thor Heyerdahls fotspor. Alt er et eventyr, og vi er utrolig heldig som får oppleve det! 

Guro