Inkatrail til Machu Picchu

Jeg tror ikke vi er de eneste som har drømt om Machu Picchu, sett bildene av det berømte motivet på internett, postkort og sosiale medier som har trigget reiselysten. Machu Picchu har vært på topp på min bucketliste lenge, og nå kan vi endelig krysse det ut! Machu Picchu var målet i seg selv, og ikke bare en ting vi gjorde når vi først var i Sør-Amerika. Vi reiste ene og alene for å ta vegen, i inkaenes fotspor, til Machu Picchu. 4 dager med gange og 12 000 trappetrinn. Høres nok ikke så tungt ut, men hadde vi vist hvor hardt det kom til å bli vet vi jammen ikke om vi hadde gjorte det. Vi hadde nok heller satt oss på toget som 2500 andre turister gjør hver dag. Vi kan vel si at heldigvis viste vi ikke hvor tungt det var, da hadde vi nok vært en opplevelse fattigere. Uansett hvor mye svette, hvor vonde knær vi fikk, antall kilo på ryggen og antall trappetrinn opp og ned, jeg ville ikke vært foruten denne opplevelsen. Nå har vi gjort det, aldri igjen!
Machu Picchu er en forlatt og en gang glemt inka-by. Den ligger på 2430 meter over havet, og var helt ukjent for resten av verden. Man tror at byen ble brukt som en ferieplass, eller en by for keiseren Pachacuti på midten av 1400-tallet. Byen ble forlatt når spanjolene kom å erobret inkariket ett århundre senere. Byen var kjent blant de lokale i Cuzco regionen, men var ukjent for resten av verden helt frem til 1911, når Hiram Bingham, en amerikansk historiker, gjenoppdaget byen. Etter dette har byen stort sett vært ett stort turistmål. Byen var ikke kjent for spanjolene når de kom å erobret inkariket. Spanjolene ødela mye av de lokale bygningene, som templer og liknende, andre steder i regionen, men Machu Picchu ble bevart fra dette, da spanjolene ikke hadde kunnskap om den herskaplige byen i fjellene. Mye av byen er i dag restaurert for å gi et bedre innblikk i hvordan det egentlig så ut i de gamle dager.

Jeg har alltid lurt på hvordan en slik by kan bli glemt og forsvunnet, men på turen lærte jeg det. Den var jo selvfølgelig overgrodd av vegetasjon. Men befinner seg litt innenfor grensen til regnskogen. Her er det mye vegetasjon, og det vokser fort. Blir ikke vegetasjonen fysisk fjernet, vil det vokse over det som er. I dag er det flere historiske inkaplasser hvor ikke all vegetasjon er fjernet, da det er et omfattende arbeid å holde det ved like, og det koster penger, som jo er en begrensing til alt.

Vår reise til Machu Picchu

Vi startet turen vår i Lima, hovedstaden i Peru. Her hadde vi en dag til å se på det som var, som strengt tatt ikke var så mye. Det er et eget blogginnlegg fra denne dagen som du kan lese her. Vi tok så plass i flysetene på ny og reiste av sted til Cuzco, Inkaenes hovedstad. Her er det bosatt omkring 500,000 mennesker, og byen ligger på hele 3400 meter over havet, som er 1000 meter høyere enn Machu Picchu. Vi må nok innrømme at vi merket de høydemetrene på kroppen de første dagene, eller mest jeg, da jeg fikk hodeverk, kvalme og oppkast. Løsningen er å puste dypt og tungt, da det er viktig å få nok oksygen. Etter hvert ble vi imidlertid vant med høyden, da kroppen heldigvis er tilvenningsdyktig, og vi fikk ikke mer av den såkalte høydesyken (væskeansamling på grunn av lavt oksygentrykk i høyder, og kan også være dødelig). Vi tilbrakte to dager i Cuzco, noe jeg er veldig glad vi gjorde, da vi hadde tilvennet oss høyden såpass at vi var klar til å ta fatt på den strabasiøse reisen til inkaenes tapte by de neste dagene som fulgte. (Les blogginnleggene fra Cuzco her, og her).

Cuzco

Får å kunne gå Inkatrailen til Machu Picchu må man være et del av et reisefølge. Vi meldte oss på GAdventure, som er en turorganisasjon som arrangerer ulike turer i alle deler av verden, også inkludert Inkatrail. Vi møtte turarrangørene i Cuzco, og fikk møte noen av gruppemedlemmene der. Resten hadde møt hverandre i Lima, og vi kom sammen med dem den dagen vi begynte å gå Inkatrailen.  GAdventure har et opplegg de organiserer, hvor der er guide, transport, billetter, kokker, bærere, mulighet for utleie av utstyr, og resten av det man stort sett trenger på en slik reise. Vi var 15 deltakere i vår gruppe, sammen med 2 guider. I gruppen var også 20 portere, som er de lokale som står for bæring av utstyr til camp, oppsett av camp, telt, matlaging, og det som trengs. De bærer også 6 kg for hver person, slik at man selv bærer mindre. Selvfølgelig føler man seg som en rik bortskjemt person, som går der med sin lille sekk i forhold til deres sekk, som veier omkring 20 kg. Det hjelper å tenke på at dette er deres jobb, og dette er mennesker som ikke har skolegang, ikke snakker verken spansk eller engelsk, og som stort sett ikke har andre muligheter til å tjene penger. Porterne bærer alt fra camp til camp, og lar ikke noe bli igjen til neste dag, da man ønsker å ha flest mulig tilgjengelige jobber for de lokale innbyggerne som bor i fjell-landsbyene.

Første dag reiste vi fra Cuzco med minibuss, sammen med 10 andre deltakere. Noen av disse skulle fortsette med oss på Inkatrail, og noen skulle gå Larestrek, som er en annen rute til Machu Picchu. Den første dagen skulle vi utforske Sacred Valley og områdene rundt. Sacred Valley er strengt tatt bare en dal i Andelsfjellene, som strekker seg fra Calca og Lamay, Pisac og Ollantaytambo. Ollantaytambo er byen hvor vi overnatter før vi begynner vår 3 dagers gåtur. Vi besøkte litt ulike inkaruiner, som noen ble brukt til å dyrke mat, noen ble brukt til å lagre mat, og andre var templer og hus. Vi fikk også være med å besøke noen lokale landsbyer, og spesielt ett lokalsamfunn hvor Gadventure støtter et veveprosjekt for kvinner. Her fikk vi se hvordan hele prosessen fra ull fra alpakkaene blir til produkter. Da inkludert spinning, farging, veving med mer. Veldig spennende og lærerikt, og veldig mange søte lokale damer og jenter, og selvfølgelig alpakker såklart. Vi fikk også prøve å veve litt sjøl.

Vi får også lov til å prøve å veve litt selv

De lokale damene viser oss hvordan de bruker vevene sine, og ulike mønster de bruker

Vi får mate alpakkaene med ferskt grønt gress, noe alpakkaene setter stor pris på

Vi får opplæring i hvordan de spinner sammen to og to tråder garn for å gjøre garnet sterkere

Ved utsiktspunktet hvor man kan se Sacred Vallet i bakgrunnen

Inkaruin hvor mennesker levde og dyrket mat og alvinger i inkatiden

Perus nasjonalblomst

Fremme i Ollantaytambo hvor vi besøker det lokale markedet

Byen har eget system for ferskvann som renner i mange gater i den lille fjellbyen

På dag 2 er vi klare for å ta gåstavene fatt, sette ryggsekkene på ryggen, snøre på oss de nyinnkjøpte turskoene, og gå. De neste 3 nettene skal tilbringes i telt, sammen med de neste tre dagers måltidene som også skal spises i et telt, og toaletter som ikke er mer enn hull i bakken. Vi har kjøpt inn våtservietter og antibakk, som er til stor hjelp og vi får også varmt vann ved morgning og kveld til å vaske oss i.

Guiden vår Elias viser hvordan vi skal erobre de neste dagene og høydemeterne

Første dagen er den letteste. Både fordi man ikke er så sliten, og starter med god motivasjon og godt humør, og litt fordi man ikke vet hva som venter seg neste dag. Terrenget var stort sett flatt denne dagen. Det gikk litt opp i noen partier, og guiden forklarte at dette bare var en test til morgendagen hvor hele løypen kun går oppover. På dette tidspunktet tenkte vi ”hvor hardt kan det bli egentlig?”, og forventet å klare oss ganske greit. I Andesfjellene er det to sesonger, regntid og tørketid. Nå er det vinter der, som betyr tørketid. Det betyr også at vegetasjonen er vissen, grusen og sanden er tørr og det er veldig støvete. Leggene til Sebastian var svarte etter dagens gåtur, men jeg gikk i bukse, og kunne stort sett koste av det som var av støv. Vi gikk i omkring 8-9 timer inkludert pauser og lunsj på vegen. Lunsjene blir laget av vår internasjonale kokk, og består av to retter. Først en forrett som ofte er suppe, og så en hovedrett, variert av ulike kjøtt, ris, grønnsaker og poteter. De slår opp et stort telt hvor de dekker langbord med border og stoler de har bæret med seg, samt kopper og kar, bestikk og duker. I dette teltet skal vi tilbringe alle de neste dagers måltider. Fremme ved capen står allerede teltene klart oppslått, og det er bare til å velge seg ett. To i hvert telt. Vi får utdelt varmt vann i hver vår vaskefat, og det er snart tid for å møte porterene, samt spise middag, og så er det tidlig til sengs. Middagene spiste vi i omkring 7 tiden, og etter middag la vi oss, da i 8-9 tiden. Neste morgning starter tidlig, og vi skal være oppe hall 6, for å starte den tyngste dagen i historien.

Vi så flere Inkaruiner langs ruten, her er vi med Mini Machu Picchu, den største inkaplassen etter Machu Picchu

Her er hele gruppen, med både deltakere, portere og kokker

De første timene av dag to kan beskrives som forferdelig. Vi hadde fått forklart litt på forhånd av guiden at det skulle være mye opp denne dagen, og trodde vi var mentalt forberedt. Vi startet å gå nesten før solen hadde stått opp, og oppoverbakkene begynte med en gang vi gikk ut av campområdet. Vi gikk opp, opp, opp. Tok offisielle pauser omkring annenhver time. På et tidspunkt trudde jeg at jeg så toppen, og tenkte endelig, bare litt til. Det var selvfølgelig ikke toppen, men bare en sving, og stien krøp seg lengre og lengre oppover fjellsiden. I det fjerne kunne vi se andre turgåere på veg opp. Tempoet var trengt og luften var tynn. I slutten tok vi pause ved hver tiende skritt, for å så ta ti nye skritt og ny pause. Toppen føltes så veldig langt borte, og uoppnåelig. Denne dagen besteig vi 1200 høydemeter. Noe som tilsvarer 2 ganger høyden på Preikestolen i løpet av 5,5 timer. Når vi endelig nådde toppen føltes det som om kroppen takket for seg. Vi nærmest kollapset på den første plassen vi så. Noen tårer kom, både i glede av å ha kommet seg opp, og i fortvilelse over hvor sliten kroppen var. Jeg skal ikke legge sjul på at denne delen av turen var forferdelig. Til tider angret vi på at vi ikke nå satt på et behagelig tog som tok oss der vi ville, og var i villrede om hvorfor vi i det hele tatt befant oss på 4200 meter over havet med et hav av mennesker vi egentlig ikke kjente. Nå når vi har fått inntrykkene og opplevelsene på avstand føler vi en utrolig mestringsfølelse og stolthet over hva vi har klart. Vi kan også trygt si at timene på treningsstudio det siste året lønnet seg. De neste to timene fra toppen og til campen gikk nedover. 500 høydemeter skulle vi gå ned igjen. Godt nede på campen var ikke klokken mer enn 2 på ettermiddagen og vi kunne slappe godt av, spise lunsj og kvile, noe vi absolutt satt pris på. Vi går Inkatrailen til Machu Picchu, noe som betyr at det var en av stiene de gamle inkaene gikk for å komme der. Samme bakkene som vi, pustende i den samme tynne luften. Vi trenger kun å gå denne turen en gang i vårt liv, og i tillegg har vi selv valgt å gjør det. Inkaene hadde ikke noe valg. Når vi selv kjenner hvor tungt det er, er det mye lettere å vise respekt over hva de gamle inkane har gått gjennom.

På toppen av bakken 4215 meter over havet. Kameraet fikk ikke komme opp før nå

Dagens rute har gått fra helt nede i dalen og opp hele bakken. 

Vi nådde toppen, det er lov å smile litt nå

Resten av dagen ble brukt her, fantastisk utsikt, men utrolig sliten

Vi hadde med oss litt inkachips, kanskje vi får superkrefter slik som inkane hadde

Dag tre var den beste dagen. Ikke bare for vi allerede var ferdig med den verste, men fordi vi i dag skulle inn i regnskogen. Tørre fjellsider av grus ble byttet ut med frodig vegetasjon, spennende planter og liv og stier av stein. Denne dagen skulle vi gå mye lengre, og vi startet like tidlig som før, i hall 7 tiden var vi på vegen, og var fremme ved campen i hall 6 tiden på kvelden. Det var ikke så mye opp og ikke så mye ned, mest ”inkaflat” som man kaller det lokalt. Dette betyr litt opp og litt ned og litt flatt, men ikke noen lange opp- eller nedoverbakker. Dette var også dagen hvor vi orket å ha kameraet fremme. Dagen før fikk kameraet ligge fint i sekken, da vi ikke hadde verken krefter eller humør til å ta det frem. Nesten fremme ved campen gikk vi av stien for å gå bort til et arkeologisk området, en inkaruin. Dette var helt fantastisk. Plante-terrasser i en veldig bratt skråning i et helt vanvittig størrelse. Vi ble fortalt at man trodde at det var her inkaene dyrket avlinger til å frakte med seg til Machu Picchu, som nå ikke lå så langt borte, bare rundt neste fjellknaus. De hadde litt terrasser på Machu Picchu og, men forskerne tror likevel at dette ble brukt til Machu Picchu. Man finner ikke noen hus eller andre boenheter i ruinene, kun terrasser, som er bakgrunnen for denne teorien.

Her kan du se inkaruinen hvor de dyrket avlinger til Machu Picchu. Ruinen er enormt stor, og det er mye mer som ikke er synlig, da det er overgrodd av vegetasjon rundt

Vi er nede ved ruinen, og fjellsiden er veldig bratt, og området er mektig og med en enorm utsikt

Oppe i bildet kan man se vår neste camp som er omrking 20 minutters gåtur unna. Dette er vår siste camp før vi er fremme ved Machu Picchu. Da gjenstår kun 6 km til det endelige målet.

Dag fire, siste dagen, hvor vi endelig skal få møte Machu Picchu. Vi står opp kl 03.00 denne dagen. Kun for å gå i 5 minutter til sjekkpunktet hvor man må gjennom før man får gå siste rest til Machu Picchu. Her venter vi til klokken blir hall 6, for så å gå de gjenstående 6 km, som tar omkring 2 timer å gå i dette terrenget. To timer går ganske fort, og jeg og Sebastian ligger ganske langt foran. Ulempen er at det er ganske stor spredning på gruppen, og vi ender derfor opp med å vente mye på resten av gruppen ved ulike stoppesteder. Det er selvfølgelig forståelig at folk har forskjellig tempo, men dette fører til at vi ofte blir kalde og stive, og litt utålmodige når målet er så nært. Jeg husker fremdeles når vi går opp den siste trappen til Soltempelet. Dette er et tempel som ligger i fjellsiden over Machu Picchu, og som leder ned til selve inkariket. Her kan vi se hele byen som ligger å hviler på fjelltoppen. Dette er et øyeblikk jeg kommer til å huske for alltid, og som er umulig å sette ord på. Alt slitet for å komme her var så vært det. Nå kan vi endelig se målet med egne øyner, og det er fantastisk i hele sin prakt. Det tar en stund før vi endelig kommer oss ned til byen. Guiden skal fortelle, vi skal ta bilder, og vi bruker nok 1-1,5 time før vi endelig kommer oss ned. Vi får for første gang på 4 dager gå på ordentlige toaletter, som er en glede i seg selv, drikke cola og slappe av på benker, før vi tar turen inn i byen, Machu Picchu. Vi får 1,5 time omvisning og historiefortelling av guiden vår, Elias, som forklarer og engasjerer seg om hvordan livet i inkariet utartet seg. Etter dette er det et par timer med fritid, og vi får slappet av i gresset på høyden over byen, sammen med lamaer, og andre turister. Vi nyter øyeblikket, freden og selvfølgelig utsikten. Tilslutt er det tid for de obligatoriske turistbildene, som vi alle har sitt så mange plasser, og som vi endelig kan være med på.

Vårt første blikk av Machu Picchu før solen har stått opp over fjellene

Etter dette tok vi bussen ned til togstasjonen, hvor togturen tok 1,5 time til Ollantaytambo, hvor vi overnattet før turen vår. Videre tok vi minibuss i 1 time og 45 minutter tilbake til Cuzco. Her sa vi hade og farvell til turkamerater og guider, og la oss inn på Mariott Hotell, byens fineste hotell.

 Guro