Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal starte å blogge om
Mongolia. Det er drøyt 3 måneder siden vi kom hjem, og alle inntrykkene og
opplevelsene vi har med oss fra Mongolia har blitt fordøyd. Likevel er det ikke
alltid like lett å sette seg tilbake og sette ord på en slik opplevelse. Vi har
prøvd med bilder, film og nå ord, likevel blir konklusjonen at Mongolia ikke
kan fanges. Det betyr likevel ikke at vi ikke må prøve. Prøve å inspirer andre
til å reise tilbake, i våre fotspor.
Vår siste morgning på toget var også vår første morgning i
Mongolia. Vi vente blikket ut av vinduene en siste gang for å se på sollyset
som fylte det øde slettelandskapet. Landet er rått og tøft, og helt ulikt alt annet
vi kjenner. Nærmere Ulaanbaatar bremset toget ned og vi nærmet oss vår
destinasjon. Med sekkene på ryggen gikk vi ut døra, og ned trappa fra vognen til perrongen
en siste gang uten å se oss særlig tilbake. Endelig fremme etter 5 netter på
tog, men når sant skal sies, så har togturen var en enorm kjekk opplevelse og
bør absolutt noteres ned på folks bucketlister.
Vi hadde meldt oss på en guidet tur i regi av Horseback
Mongolia. En stor fransk reiseoperatør som skulle vise oss rundt i sentrale Mongolia på
10 dager. I grunnen hadde vi prøvd å få til en gruppereise, men når vi var de eneste påmeldte ble det en tur bestående av oss to, guide og sjåfør. Den første
dagen i Mongolia skulle vi imidlertid være alene. Rusle litt rundt i byen, ta bilder og obligatoriske
selfies av kjente landemerker, og ikke minst smake på god mat og kommer oss
litt etter den lange togturen.
