Luang Prabang, Laos

Laos og byen Luang Prabang = magi. Ett av de fineste reisemålene vi har hatt på våre turer ut i verden. Jeg sitter her med stjerner i øynene og hjertebank når jeg tenker på byen. Nå overdriver jeg kanskje litt tenker du, men faktisk ikke. Luang Prabang er det man ønsker av et reisemål og så mye mer.

Luang Prabang er en liten by, ligger omtrent midt i det palmeformede landet. Loas hadde jeg ikke noen særlige forventninger til på forhånd. Jeg hadde sett litt på blogginnlegg og søkt litt på nettet i forveien, og skjønte at jeg hadde mye å glede meg til. Jeg hadde imidlertid ikke besøkt slike steder tidligere, og var usikker på hva jeg skulle forvente. Overraskelsen var derfor også større når vi opplevde byen. Det er i hovedgrunn én hovedgate som går gjennom byen. Her har man koselige restauranter, små butikker, kiosker og barer. Opp sidegatene ligger bolighus, og andre koselige krypinn. I tillegg er byen full av gamle, fargerike og magiske templer og ikke minst munker som vandrer langs gatene. På ene siden av sentrum ligger Mekong River og på andre siden ligger elva Nam Khan. Elvene gir byen en lun og koselig atmosfære. Fra Luang Prabang kan man også reise til kjente fossefall som Tae Sea Waterfall og Kuang Si Waterfall som ligger i nærheten.

  

Luang Prabang var i år 1300 hovedstad i riket Lan Xang, som på den tiden tilsvarte et område lik Loas størrelse i dag. Luang Prabang ble formet av 2. verdenskrig, og var under krigen okkupert av flere stormakter, deriblant Frankrike, Thailand, Japan og Kina. At Laos har vært under Fransk styre er ikke vanskelig å se. Gater, butikker og mat er fremdeles preget av franskmenn. Før dette, på slutten av 1800 tallet, ble Luang Prabang underlagt Fransk beskyttelse, da landet var svakt og trengte hjelp til å beskytte seg mot inntrengere. Luang Prabang fikk likevel holde på sitt kongelige styre og ble for franskmennene et paradis å reise til for å komme seg bort fra de travle gatene i Paris. Luang Prabang var hovedstaden i landet frem til 1975. I dag er det Vientiane som er hovedstaden. I år 1980 ble det utført kollektivisering i landet. Det vil si at sammenslåing av gårder og virksomheter. Dette førte også til at Luang Prabang ble en spøkelsesby. Folk hadde ikke lenger interesser, penger eller andre midler til å vedlikeholde den gamle byen som den var og lot den forfalle. Etter 1989 ble imidlertid kollektiviseringen opphevet, og private bedrifter fikk blomstre. Dette betydde at stengte butikker i sentrum fikk på ny åpne og villaer ble konvertert til hoteller og gjestehus. Når byen fikk sin egen flyplass ekspanderte også turistenes inntog til byen og byen fikk penger og midler til å vedlikeholde og drive videre. I 1995 ble Luang Prabang ført opp på Unesco verdensarvliste.

Loas har for tiden Zip-Line-feber, og Zip-linene blir utviklet i stor skale i hele landet, og også  i Luang Prabang. Vi bestemte oss for å ta turen inn i regnskogen og prøve det ut. Dette var imidlertid en miniversjon om man sammenligner med hva man kan få andre steder, hvor man reiser på dagsturer og sover oppe i trærne. Jeg tror vår versjon av Zip-line var akkurat passe for to nybegynnere, men det gav absolutt mersmak. Turen startet med en halvtimes kjøretur som tok oss til bredden av elva Nam Khan for å ta en elvebåt i noen minutter. For meg var turen med båten på elva et av høydepunktene. Tad Sae River er nemlig ikke tilgjengelig fra veien og eneste måte å komme seg dit er med båt. Guiden lovet imidlertid at det ikke var krokodiller i elva, noe jeg enda er litt usikker på. Utstyrt med hjelm og sele ble vi ført langt opp i skogen av to guider som skulle være med å hjelpe oss på Zipline-turen. Før vi viste orde av det svevde vi mellom trær i regnskogen med elva strømmende under oss. Det var omtrent 20 strekk på banen. Noen lengre og andre korte. Høy puls og adrenalin beskriver turen for min del. Etterpå fikk vi bade og kjøle oss ned i elva som lå under oss mens vi svevde i trærne. Vannet var kaldt men behagelig. På vei hjem stoppet vi ved en veibod som solgte ananas. Mens vi stod der kom det menn kjørende fra regnskogen med lass av ananas på firhjulere som de for noen minutter siden hadde høstet. Vi fikk vann i munnen, men det ble ingen ananas den dagen. Guiden forklarte at ananas var et luksusprodukt for innbyggerne. De var veldig små og dyre, og prisen hadde steget veldig i de siste årene. 20 kroner for en ananas, ikke ulik prisen hjemme. Imidlertid er ananasen veldig kortreist i Laos og en høy pris er kanskje derfor ikke å forvente. 20 kr er imidlertid mye for den vanlige mannen på gate i Loas.

I Luang Prabang brukte vi tiden på å kikke i templer, spise på franske bakerier og nyte en kald øl eller drink på fortauskanten. Vi fikk også lurt oss til en dukk i bassenget til vårt søsterhotell som ligger litt på utsiden av sentrum. En ettermiddag tok vi noen hundre trappetrinn opp til Mount Phousi for å se på solnedgangen. Når vi kom opp var det helt fullt med turister som var klare til å se sola gå ned bak fjellene. Det var ikke en spesielt solnedgang, (for oss som er bortskjemt med Jærens vakre solnedganger), og vi tok derfor de mange trappene ned igjen før sola nådde horisonten. Det var likevel en flott opplevelse, og man kan se hele byens kjerne fra den lille fjelltoppen. Ved oppgangen til fjellet ligger også byens nattmarked. Hver dag setter de lokale opp røde parytelt hvor de selger alt av vesker, t-skjorter, postkort og annet man kan tenke seg. Det var et veldig koselig marked, og noen små suvenirer ble tatt med hjem i kofferten.

Luang Prabang er kjent for sin rolige atmosfære, og er et must for backpackere som ønsker å slappe av, gjøre yoga, og kjenne på livet. Litt sånn ble det for oss også, og vi kjente at vi sank skuldrene flere hakk og tok livet med ro. Vi er mulig litt rastløse når vi er ute å reiser, og behovet for at det hele tiden skal skje noe er ganske stort til tider. I Laos derimot øvde vi oss på å ta dagene litt som de kom, nyte roen og freden. Vi satt oss på Utopia, en kafe hvor man sitter på gulvet på puter og ser ut over elva. Det var godt og fredelig.

Siste dag tok vi turen til Kuang Si Waterfall, en time ut av byen. Elva var fantastisk flott og ligger oppover fjellsiden i ulike terrasser. Det er vanskelig å beskrive, og jeg tror at bildene gjør en bedre jobb en meg. Vi gikk langs elveleie oppover fjellet, forbi store bassenger som man kan bade i. Noen plasser er strømmene veldig kraftige og der har man ikke lov å bade. Når man kommer seg helt opp kommer man til det største vannfallet, og også det flotteste.

På flyplassen, på vei til Vietnam, reflekterte vi litt over besøket vårt i Laos. Laos er et fattig land, og slik vi opplevde landet i Luang Prabang er absolutt ikke normen for hvordan befolkningen har det her. Luang Prabang er et resultat av turisme, og ønsker man å oppleve det ”ekte” Laos må man nok reise ut av Luang Prabang, og heller ikke innom hovedstaden. Turisme i Loas er relativt nytt og landet lærer seg enda hvordan de best kan utnytte den nye økonomiske muligheten som ligger her. Menneskene i Laos er veldig hyggelige men reserverte. Thailand er kjent for at menneskene er så smilende og glade. Menneskene i Loas ligner veldig på de i Thailand på utseende, men ikke oppførsel. I laos er det litt motsatt. Ikke at menneskene ikke er smilende og glade, men dette ligger heller ikke i deres natur. Jeg leste på forhånd at befolkningen er mer reservert, og kan til tider virke uhøflige, noe de imidlertid ikke er. Det er bare at turisme er så nytt, og de har ikke endret sin adferd i forhold til dette, noe som har skjedd i Thailand. Jeg håper imidlertid at menneskene i Loas holder på slik de er i natur og ikke tilpasser seg turistenes forventning om at de skal stå på pinne for dem. Laos og Luang Prabang er et fint minne, og en dag ønsker jeg på ny å vandre ned den koselige franske gaten, som ligger så alt for langt fra Frankrike, stappet full av templer og lukt av røkelse. En unik kombinasjon man bare finner her. På gjensyn til neste gang vi møtes!